Sjørøveri og kapervirksomhet

Etter at det i 1746 ble inngått fredsavtale mellom Danmark-Norge og Algier, ble det innført krav om algirske sjøpass for dansk-norske skip som seilte syd for Kapp Finisterre. Sjøpass for bergensskipet ”De Freede”. Rigsarkivet, København.
Etter at det i 1746 ble inngått fredsavtale mellom Danmark-Norge og Algier, ble det innført krav om algirske sjøpass for dansk-norske skip som seilte syd for Kapp Finisterre. Sjøpass for bergensskipet ”De Freede”. Rigsarkivet, København.
Under napoleonskrigene ble rundt 5000 norske sjøfolk tatt til fange i England, de satt i ”prisonen”. Her er en framstilling av et engelsk prisonskip, malt av en norsk sjømann. Akvarell i NMM’s samling.
Under napoleonskrigene ble rundt 5000 norske sjøfolk tatt til fange i England, de satt i ”prisonen”. Her er en framstilling av et engelsk prisonskip, malt av en norsk sjømann. Akvarell i NMM’s samling.

Så lenge det har foregått skipsfart har skip vært utsatt for sjørøvere. Under krig har i tillegg krigførende lands kapere rammet skipsfarten, også nøytrale skip. Fra tiden etter 1500 er det de nordafrikanske sjørøverne som har utgjort den største trusselen, og mange skip som seilte i søreuropisk farvann ble oppbrakt til barbareskstatene; Algier, Tunis, Tripoli og Marokko. I tillegg til at skip og last ble røvet, ble sjøfolkene tatt som slaver. Hovedhensikten når det gjaldt slaver fra Nord-Europa var løsepengene de kunne innbringe. Selv om mange slaver ble holdt under levelige forhold, fantes eksempler på mishandling, spesielt i Marokko. De fleste norske sjøfolkene ble trolig frikjøpt, men mange ble sittende i årevis før de kom hjem. Frikjøp kunne skje med midler innsamlet lokalt. Det var også mulig for de sjøfolkene som hadde råd til det å assurere seg mot slaveriet. I 1715 ble det opprettet en Slavekasse i København som ved hjelp av innsamlede midler og avgifter på skip og mannskap, frikjøpte slaver. Fredsavtaler rundt 1750 førte til at trusselen stort sett ble fjernet.

Nordafrikanske sjørøvere så ikke på seg selv som sjørøvere, men som deltakere i en religionskrig og altså en form for kapere. I motsetning til sjørøveri var kaperfart godkjent som en del av et lands krigføring. Kaperne fikk kaperbrev fra egne myndigheter og var å anse som stridende. Mens det i eldre tider var dødsstraff for sjørøvere, skulle besetningene på kaperskip behandles som krigsfanger. De europeiske nasjonenes kapervirksomhet var i første rekke rettet mot last. Sjøfolkene beholdt som regel friheten, i hvert fall når de kom fra nøytrale nasjoner, og fikk seile videre med skipet.

 Danmark-Norge var jevnlig involvert i kriger i den vel 100 år lange perioden fra Kalmarkrigens start i 1611 til avslutningen av Den store nordiske krig, for Norges del i 1720. Deretter fulgte 80 år som nøytral under en rekke kriger hvor flere andre europeiske stater var involvert. Under krigene der Norge var involvert, havnet mange norske sjøfolk i krigstjeneste, mens andre møtte krigens farer som sjøfolk på handelsfartøyer. Under Den store nordiske krig ble norske skip angrepet av både svenske krigsskip og svenske kapere. Under Napoleonskrigene (1801 og 1807-1814) var det i første rekke britiske skip som utgjorde den største trusselen. Både i krigsårene 1709-1720 og 1807-1814 ble det utredet norske kaperskip. Under den siste krigen havnet et stort antall norske sjøfolk i den engelske ”prisonen”.

 

<= Forrige side Neste side =>