Sjøfolks familieliv
Selv om det var vanlig å være sjøfolk for en periode i ungdommen og senere gå over til arbeid på land, gjaldt ikke dette alle. Mange fortsatte å seile også etter at de hadde stiftet familie. Dette gjaldt særlig de som tok utdanning og steg i gradene, offiserene var generelt eldre enn det underordnede mannskapet.
Hvordan kunne livet som sjømann kombineres med familieliv? Ekteskapet ble preget av de lange periodene med fravær. Skulle sjøfolk ha ferie for å reise hjem, måtte de mønstre av, og da hadde de ingen garantier for når eller om de ville få hyre igjen. I mellomkrigstiden, med høy arbeidsledighet, var det mange som rett og slett ikke turte mønstre av i frykt for ikke å få arbeid igjen. De kunne derfor stå til sjøs i årevis, uten å se familie og hjemland. Det ble trukket i hyra og sendt penger hjem til familien, men mannens rolle i familien ble redusert til å være forsørger og bare det.
I etterkrigstiden var situasjonen mindre ekstrem for sjøfolkene, men hverdagen for dem og deres familier var likevel sterkt preget av fraværet. I takt med velstandsutviklingen for øvrig ble det stadig enklere for sjøfolkene å reise hjem. Fra 1939 fikk sjøfolkene dekket deler av hjemreisen når de mønstret av, og fra 1953 ble hele reisen dekket. Dette gjaldt vel å merke først etter at de hadde vært til sjøs i hele to år. Det sier seg selv at to års fravær vil prege forholdet mellom ektefellene og mellom foreldre og barn. Utover etterkrigstiden fikk sjøfolkene rett til betalt hjemreise etter stadig kortere tid. Arbeidsmarkedet var også slik at det medførte liten risiko å mønstre av for å reise hjem.
I de lange fraværene var brev lenge eneste mulighet til å holde kontakten hjem. Brev hjemmefra, fra ektefelle, kjæreste eller foreldre, var viktig for alle sjøfolk, både gifte og ugifte. Det finnes mange malende beskrivelse av den intense spenningen når skipet kom til havn og det ble delt ut de brevene som hadde kommet til mannskapet. Igjen siterer vi Nordahl Griegs Skipet går videre:
Flere av de andre mumler også at de venter ingen post, men allikevel sitter de stumme av forventning og speider efter at skipperen skal komme tilbake. Sivert er blitt hvit i ansiktet. – Jeg har aldri vært så redd som nu, hvisker han til Benjamin. Og en underlig angst trykker sig sammen også i Benjamin, men på en annen måte. Om der ikke er brev til ham!
Etter hvert ble det også mulig for mannskapet å sende og motta telegrammer. Det var forholdsvis dyrt og ble brukt til svært viktige beskjeder, samt til gratulasjoner og ved høytider. Før jul ble det sendt mange telegrammer fra skipet. De fleste benyttet standardhilsener, som man valgte fra en liste. Det mest vanlige var visstnok: ”Jeg tenner et lys her i mesa om bord. I kveld flyr min tanke til landet der nord. Til barndommens hjem og jula hos mor”.
Sjøfolkenes ektefeller hjemme levde et spesielt liv. De var alene med det daglige ansvaret for hus og hjem, og for oppdragelse av eventuelle barn. I tillegg måtte de ta ansvar for oppgaver som det vanligvis var menn som tok seg av. Kvinnene tok seg av familieøkonomien og betalte regninger, og de måtte gjøre praktiske gjøremål i huset, som å skifte sikringer og foreta reparasjoner.
Mange kvinner opplevde at de fikk et begrenset sosialt liv når mannen var på sjøen. En sjømannshustru hadde ikke de samme mulighetene til å delta i det sosiale liv som andre gifte kvinner. Man kunne føle seg utilpass på arrangementer der de andre kom parvis, og det var dessuten forventet at man ikke gikk så mye ut når mannen var borte. For mange sjømannshustruer var kontakt med andre i samme situasjon viktig. Hvordan livet som sjømannshustru forløp var avhengig av sosialt nettverk og lokalmiljø.
Selv om sjøfolk og deres familier savnet hverandre, var ikke alltid gjensynet bare enkelt. Det kunne ta tid for sjømannen å finne sin plass i familien og i en hverdag som kunne føles fremmed. Det var ikke nødvendigvis enkelt å trå inn i en tradisjonelle farsrolle, som krevde lydighet og autoritet, når familien tross alt hadde klart seg fint uten en i månedsvis og kanskje årevis. Ektefellene kunne være sjenerte for hverandre etter langt tids avstand og man risikerte å komme hjem til barn man ikke kjente.
Men selv om familielivet for sjøfolk var annerledes enn det som var normen i etterkrigstidens Norge, var det ikke nødvendigvis dårligere. Når man hadde kommet over den første tilpassingen kunne det være flott for familien å kunne være sammen hjemme i en lengre periode. Å ha en sjømann i familien betydde også relativt god inntekt og tilgang på varer fra utlandet. For sjømannsfamiliene var det også i stigende grad mulig å reise og besøke sjømannen. Man kunne møtes i utenlandsk havn, eller til og med være med å seile. Sjøfolks barn fikk da rike og uvanlige minner fra sommerferier om bord på et handelsskip.