Skværriggede skoleskip
England startet allerede i andre halvdel av 1700-tallet med utdannelsen av unge gutter på skoleskip. Samtidig som det skulle bidra til å øke rekrutteringen til marinen og handelsflåten, hadde tiltaket også et humanitært siktemål som et tilbud til fattige barn. Først fra 1881 fikk skoleskipsutdannelse fotfeste i Norge, med oppstart av elevkurs om bord på barken ”Christiania”. Ti år senere fulgte Bergen etter med barken Bjørgvin. Begge var stilleliggende skoleskip. Først etter århundreskiftet ble det investert i seilende skoleskip.
Fra 1920-årene ble de gamle treskutene erstattet av stålskip. Tre av disse eksisterer fortsatt. Det er barken ”Statsraad Lehmkuhl” i Bergen (virksom fra 1924), og fullriggerne ”Sørlandet” (bygget 1927) og ”Christian Radich” (bygget 1937).
Om bord i skoleskipene var det kurs både for dekks-, bysse- og maskinelever. I tillegg til kjennskap til de forskjellige arbeidsoppgavene om bord i handelsskipene, skulle elevene blant annet også lære om ordenssans, disiplin og renslighet. Skoleskipene hadde både tilbud knyttet til tokt og stilleliggende kurs. Mens de såkalte lynkursene gjerne varte i vel to måneder, kunne sommertoktene strekke seg over 4-5 måneder. Etter andre verdenskrig ble det arrangert flere tokt til USA der en stor andel av elevene ble satt i land for å ta hyre på norske skip i amerikanske havner.
Det ble etter hvert stadig vanskeligere å konkurrere med de statsdrevne sjøgutteskoler i land, og virksomheten på skoleskipene avtok utover i 1960-årene. Selv om de tre skværriggerne fortsatt benyttes i utdanningsøyemed, er den tradisjonsrike utdannelsen av unge gutter til handelsflåten om bord på skoleskip i dag en saga blott.